Se for deg at du etter en fest blir brutalt voldtatt av en venn som du stoler på. Se for deg at denne vennen er omgangsvenn med lensmannen og alle andre du kjenner. Se for deg at du hadde drukket for mye på festen, og derfor var ute på egen hånd. Med andre ord: Sett deg selv i en situasjon hvor du ikke er i stand til å forhindre overgrepet. Dessverre er det slik de fleste voldtekter skjer. En kjent gjerningsmann som benytter anledningen når den byr seg. Vil noen tro deg om du forteller det? Vil du ha umiddelbar støtte av vennene dine, når også han er deres venn?
Min andre roman Kledd Naken som kommer 18.september på Comino Forlag tar for seg en slik situasjon. Iselin, småbarnsmamma, som lever i et godt og stabilt ekteskap opplever alle kvinners mareritt. I en liten bygd der alle kjenner alle blir hun brutalt voldtatt av en nær venn etter en bygdefest. Hva gjør en når voldtektsmannen ikke er en ukjent, men en som hvert øyeblikk kan stå i døren din, leke med barna dine, ta en pils med mannen din eller rett og slett bare observere deg?
Tør du fortelle at du ble voldtatt?
Jeg har prøvd å leve meg inn i Iselins liv etter denne brutale voldtekten, for om mulig å være i stand til å forklare hvorfor det er så få som anmelder. Hvor mange kjenner du som har fortalt deg at de har blitt voldtatt? Vi vet at ca 90% av alle voldtekter ikke blir anmeldt, og sannsynligvis bærer offeret dette med seg alene resten av livet. En mor, en datter, en tante eller en venninne. Bør vi snakke om det?
Hva er det som får noen menn til å tro at de faktisk kan ta seg til rette? Er det bøker ala Morgan Kane, hvor kvinnene stritter i mot, roper nei og skriker i smerte, før de plutselig smelter totalt og gir seg over i ren vellyst? Har vi ikke kommet lenger i 2015? Er bøker som Fifty Shades of Grey med på å underbygge en slik holdning til kvinner, at vi liker det røft og brutalt? Isåfall har min roman ingen verdi, og det blir liten forskjell på vårt samfunn og det samfunnet vi forakter for sin kvinneundertrykkelse. Hvilke signaler sender vi kvinner til menn når vi løper mann av huse for å skaffe oss koselesning som skildrer hvordan en kvinne til de grader underlegger seg en manns dominans og liker det? Er detaljene for få, smertene for lite detaljert?
Er det ut å snakke om kjærlighet og sex i samme setning?
Ja, jeg er ikke født i går. Jeg vet at det finnes mennesker som liker den typen seksuell adspredelse, men jeg tør å påstå at de aller fleste av oss ønsker noe annet. Jeg må passe meg for å kalle det «noe normalt» eller kjærlighet og ømhet. Da kommer vi inn i klisjeene, og det vil vi ikke ha noe av. Ikke i en moderne verden som vi lever i. Ikke i et sivilisert samfunn hvor alle har sex med alle når de ønsker det. Kvinner som menn. Jeg skal ikke trekke inn Aune Sands bok. Han gjør ikke noen noe vondt. En voldtektsmann gjør det. Han er ikke nødvendigvis en psykopatisk gal person som planlegger voldtekt og påfølgende drap, gjerne med partering til dessert. De aller fleste voldtekstmenn er vanlige menn som deg. Med familie, jobb og et sosialt liv. Hva er deres unnskyldning? Hvem er vi som lar dem få lov å holde på. Som ikke tør anmelde. Som ikke tør å snakke om det? Det kan være tenåringsjenta som blir voldtatt på en fest av en ungdom som av en eller annen grunn trodde at hun ville når hun ikke sa nei, eller hun sa bare nei to ganger, ikke den tredje da han hadde truet med å fortelle hele venneflokken hvilken hore hun er.
Er politiet forutinntatt?
Klarer vi egentlig å sette oss inn i hvordan det føles å bli krenket på denne måten? Ja, sannsynligvis vil mange kvinner kunne gjøre det til en viss grad. Det er mange som har opplevd overgrep, og som aldri har fortalt det til noen. Hvordan har de det med seg selv disse kvinnene? Er du en av dem? Er du en av overgriperne?
Jeg har lest fagbøker og rettsdokumenter, dokumentarbøker og intervjuet noen av disse kvinnene. Mange som anmelder blir ikke trodd. Overgriperen har som oftest en bedre forklaring. Noen ganger er han faktisk ikke klar over at han hadde gjort noe galt. Trodde bare det skulle være slik. Er politiet lettlurt? Og hvem er det isåfall som er best utrustet til å slå i dem en plate? Noen ganger anmeldes menn ut fra hevnmotiv, men gir det politiet rett til å være forutinntatt eller greie flere under samme kam. At kvinnen ikke løper rett til politiet, gir det dem rett til å mistenke henne for falsk anmeldelse? Har du vært i den situasjonen?
Kanskje konen din har blitt voldtatt?
Jeg vil ha et svar. Ut fra det bildet jeg sitter igjen med har jeg skapt min Iselin. Mitt offer, for å prøve å leve meg inn i hvordan det kan være å bli voldtatt av en nær venn. Hvordan dette kan påvirke en selv, familie og hele samfunn. Det var vondt å skrive, og jeg er redd for at det er vondt å lese. Skal en bare la det være da? Så lenge det ikke gjelder din datter, din kone, din venninne eller noen andre du er glad i, så er det kanskje greiest å tie. Å ikke lese? Men vet du om det gjelder din datter, din kone eller noen andre du er glad i?
Jeg håper du er en av dem som tør å dykke ned i romanen min for i det minste å forstå litt mer. Kanskje du bestemmer deg for å snakke med din sønn om hvordan han skal behandle kvinner, og ikke bare snakke med din datter om hvordan hun ikke bør kle seg eller at hun må passe seg for å drikke for mye. Det er overgriperen som er kriminell. Ikke hun som kler seg i korte skjørt og bruker flere timer på badet på jakt etter den rette. På jakt etter den mannen som gjerne på privaten kan kalle underlivet hennes for jordbærmus og hvor hun hengivent leker seg med sommerprinsen. Hun har krav på at vi tør å snakke om hvorfor så mange kvinner blir voldtatt, hvorfor så mange får ødelagt livet sitt, hvorfor nesten ingen tør å anmelde. Jeg våger å påstå at vi ikke har kommet lenger enn at samfunnet eller bygdedyret fortsatt legger skylden på kvinnen, og ikke der den burde vært plassert fra tidenes morgen: På overgriperen.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
